1.

lille jente

som smiler så pent

dine øyne er vakre

og ditt hjerte er rent

lille jente

med nese så fin

voks og vær trygg

for verden er din

–

2.

lille gutt

så sterk og god

ditt skjønne ansikt

skaper en ro

lille gutt

du må ikke glemme

at hvor enn du er

hører du hjemme

-Men Martine, denne saken kan du bare vinne! Sier du og ser ut som en psykolog. Du sier jeg kan bli fri.

Jeg vil
drepe meg selv
men gjør det ikke

for jeg vet
det er ulovlig
å drepe

Ikke har man lov
til å skade heller,
kommer jeg på

og skjønner med ett
hvorfor jeg sitter i fengsel

Kim og «sixpack» chattet mye de neste dagene og det viste seg at «sixpack» var en snill og følsom gutt på 16 år som så sårt trengte litt trøst i hans ellers vanskelige liv. Villig fulgte hun hans ønske om å få se hennes vakre kropp og kledde elegant av seg foran webkameraet. Hun fikk masse komplimenter og «sixpack» elsket både henne og kroppen hennes. Det tok ikke lange stunden før de utvekslet telefonnummer og avtalte og møtes.

Sent på kvelden et par dager etter tok hun på seg det trangeste miniskjørtet hun hadde og den mest snuppete toppen hun fant i skapet og lurte seg ut vinduet på rommet sitt. Hun hadde fått en adresse og satt seg i en drosje. Kjøreturen var lang, og lengre enn lang før bilen endelig stoppet foran en huset hans. Hun ble møtt i døra av en hun trodde var «sixpack»s far. Han hadde masse penger og betalte sjåføren rikelig. Kim fulgte etter ham inn og ble ført ned i kjelleren. Hun var glad og gledet seg veldig til å hilse på sin kommende kjæreste. Plutselig begynte mannen å rive av seg klærne, noe hun egentlig syns var litt merkelig, for det var godt og varmt der inne. Da hun omsider spurte etter «sixpack» stotret hun litt. Hun visste jo ikke navnet hans og det var slett ikke sikkert faren likte at sønnen drakk øl. Faren gliste og viste fram kroppen sin det beste han kunne. Han var en veltrent og antagelig kjempesterk mann med riller på magen.

Faren hev seg over henne og dro av henne klærne. Hun hadde alltid likt slike veltrente menn, men forsøkte å stoppe ham. Han var jo alt for gammel for henne, og hva om «sixpack» kom inn og så dem? Hun prøvde å vri seg unna, men uten å lykkes. Han holdt henne hardt og tvangselsket henne på alle mulige måter. Da han var ferdig låste han døra for henne og gikk. Kim gråt og forstod ikke helt hva som skjedde. Hun håpet at «sixpack» ville finne henne og redde henne.

Samtidig, hjemme hos Kim hadde foreldrene oppdaget at hun var borte da de skulle inn å ønske henne en god natt. De ble hysteriske, og etter en stunde ble det satt i gang full etterforskning. Faren hennes lovet bort både Kim og halve hagen sin til den som klarte å finne henne. Politiet fant etter en stund samtalen på Kims pc, fikk en konkret mistenkt. «sixpack»s profil var blitt opprettet og brukt på en mann som var dømt for voldtekt og drap. De visste hvor han holdt til og tre politimenn ble sendt til stedet. Da disse kom var husdøren låst. Den første politimannen banket på døren. Det varte og det rakk og de ventet lenge før politimann nummer to tok over. Han tok tak i dørhåndtaket og dro alt han kunne i døren. Han forsøkte å trylle med «dør, dør, lukk deg opp!», men ingenting skjedde. Da den tredje politimannen kom opp på trammen kikket han under dørmatta, fant nøkkelen og låste opp.

Kim ventet og ventet, men ingen «sixpack» kom. Faren derimot, han kom titt og ofte, både med mat og for sengekos. Han gråt ofte og fortalte om hvor fælt han hadde hatt det i livet. Han ba henne om å være så snill å slutte å skrike, og heller forsøke å trøste ham. Etter noen timer begynte Kim synes synd på ham, og ga ham akkurat hva han ville ha. Hun følte seg slem som sviktet «sixpack» på den måten, men trøstet seg med at de egentlig ikke kjente hverandre og at han nok ikke visste hva faren dreiv med.

Plutselig, midt under samleiet smalt døra opp og flere politifolk kom styrtende inn. De grep «sixpack»s far og satt på ham håndjern. Like etter kom moren hennes løpende og slang seg rudt halsen hennes, tydelig glad for gjensynet. Kim skrek at de skulle slippe løs faren til «sixpack» og at han bare hadde vært snill mot henne. Da det kom fram at faren egentlig var «sixpack» og hadde vært det hele tida følte hun seg lurt og slapp dermed det såkalte stockholmsyndromet. Så giftet hun seg med plolitimannen som hadde funnet nøkkelen til huset og dermed hjertet hennes. Og sammen levde de lykkelige i alle sine dager..

og snipp, snapp, snute
så er eventyret ute

Jeg satt sammen med familien og så på tv den dagen alle fikk grufull ondskap inn i stua. Bilde på bilde med world trade center i røyk preget skjermen. Folk hoppet fra bygningen. Det var terror , det var alvor. Mamma og pappa satt sjokkerte og fulgte med på nyhetene. Jeg lo. Lo så tårene trillet.

Hodet mitt jobbet på spreng og jeg husket alt så klart. Jeg husket planleggingen og organiseringen. Jeg husket hver minste lille detalj av hva som ble sagt og tolket ut av nyhetene. Jeg visste at en hel verden nå satt foran skjermene og fulgte med, jeg visste at verden dreiet seg om meg. Jeg var på tv.

Jeg vet ikke hvordan jeg kunne tro at hele terroraksjonen var mitt verk eller hvordan jeg kunne huske og gjenkjenne noe som aldri hadde skjedd meg. Men da jeg satt der foran tven og lo visste jeg hvordan ting hang sammen. Jeg var skyldig død og smerte. Jeg lo ikke fordi jeg var stolt eller fordi jeg syns det var morsomt, jeg lo fordi jeg ikke hadde noen annen måte å reagere på. Jeg husker pappa kjeftet og syns det var grusomt at jeg kunne sitte der å le. Jeg husker mamma forsøkte å roe situasjonen ned. Jeg husker redselen, jeg husker frustrasjonen.

I fjor kom henrettelsen på mannen en hel verden hadde jaktet på i årevis uten å finne. Osama Bin Laden var funnet og drept. Jeg gråt og tårene trillet på ny. Han var drept, han var uskyldig drept for mine handlinger. Behandleren min forsøkte å berolige meg, fortelle meg at terroren på ingen måte var min skyld, men jeg var utrøstelig. Det at jeg mange år i forveien hadde kommet fram til at det som skjedde i 2001 ikke var min skyld allikevel ble da glemt og jeg var igjen skyldig i massedrap.

I morgen er det ett år siden den ettersøkte terroristen ble drept, og jeg har for lenge siden innsett at forestillingene mine ikke kan ha rot i virkeligheten. Jeg er ingen morder, ingen terrorist. Jeg er bare Martine, og det får jaggu være nok..

nå er det
mine tanker
som går rundt,

kjører karusell

for jeg vet
at jeg elsker
(uten å vite
hva slags kjærlighet)

elsker sterkt,
elsker sterkere,
elsker sterkest

(eller bare sterkt)

Man blir kvalm av karusell

Men du
hatet ikke meg da
og jeg
hater ikke deg nå

for jeg vet
at jeg elsker
(fremdeles uten å vite
hva slags kjærlighet)

selv om mine
drømmer
går rundt

når dine
endelig
står stille

(på elsker ikke)

Jeg kan ikke se håpet i øynene dine lenger. De er tomme. Før kunne jeg hvertfall se håpet i øynene dine hver gang jeg åpnet hjertedøra på gløtt og tittet inn. -kanskje, kanskje glemmer hun å låse døra etter seg, tenkte du, men innerst inne visste du like godt som meg at den har smekklås. Nå vet jeg ikke hva du tenker. Det er kaldt mellom oss. Jeg vet ikke om du noen gang var glad i meg, eller om du vil bli det i det hele tatt, men det bryr meg ikke. Jeg eier deg, du er min.

Jeg er sliten. Sliten av å høre den evigvarige gråten som befinner seg dypt inne i deg, men som ikke slippes ut. Du har ikke fått lov til å gråte. Jeg snur meg mot deg, ser deg inn i øynene, de er døde. Jeg stryker deg over kinnet. Du er kald. «I dag elskede, i dag skal du få tillatelse til å puste,» hvisker jeg og legger meg om mulig enda tettere inntil deg. Jeg føler ikke pusten din. Du er borte. Jeg tar meg selv i å smelte inn i deg, bli borte inni deg, forsvinne med den siste surklinga.

Jernet gnisses hardt mot håndleddet, neste dag er jeg i varetekt.

Du sier at de vonde følelsene mine er som tikkende bomber. Jeg vet du generaliserer på grunnlag av fordommer. Gal jente, gal mann. Tårene brenner i øyekroken, men setter aldri fyr på kinnet. Flammene rekker ikke veken på bomba som truer med å gå av med pensjon. Jeg er standhaftig kanskje, men ingen tinnsoldat.

hvem er du?
spurte du tilbake

og det gikk plutselig opp for meg
at jeg kanskje ikke var
til å kjenne igjen

Unnskyld, unnskyld, unnskyld for at jeg er så svak. Unnskyld, unnskyld, unnskyld for at jeg ikke er der. Unnskyld for at jeg tviholder på deg samtidig som jeg slipper båndet vårt. Jeg vil ikke miste deg, for jeg er så glad i deg, glad i deg.

Det var en tid jeg elsket oss. Det var en tid jeg hatet oss, og det var også en tid jeg var likegyldig. Det var en tid det ikke lenger var oss og en tid hvor det ble oss igjen. En tid vi lekte med hverandre, en tid vi snakket alvor. Jeg vil aldri glemme.

Du vil alltid ha plass i mitt hjerte. Selv da jeg med makt forsøkte å hive deg ut fra det, ble du boende. Takk for at du er min venn selv når jeg ikke vet å sette pris på deg. Takk for at du nekter å flytte deg fra samvittigheten min og ønsker å bli værende i minnene.

I det siste har jeg tenkt igjennom tankene mine. Analysert følelsene. Jeg har erstattet fortidstanker med nåtidstanker. Jeg trives der, og jeg trives ikke. Jeg har det fint nå, og jeg har det ikke. Framtiden tør jeg ikke tenke på. Da er jeg redd du ikke eksisterer. Men vi har hverandre nå, og du har lovet å ikke fly din vei uansett hvor rene og lette dine vinger vil komme til å bli.

Du elsker henne. Jeg elsker det. Elsker å se deg lykkelig, elsker å se smilet ditt, det jeg selv slet med å få fram, men ofte ikke fikk til. Jeg har lurt på hva hun har. Lurt på hva du har. Jeg tror ikke det er så mye, men det er nok. Dere har hverandre